Jeg drømte aldri om å forsvinne fra kulda og slå med ned på en øde koralløy, men det var det jeg gjorde. Det hele startet med et oppbrudd fra idrett og en tur vekk fra alt stresset. Til Mikronesia med fly. Vel tilbake igjen lengtet jeg etter smilene og de blå lagunene. Og halvannet år etterpå seilte jeg tilbake til sydhavet i 22-fots Coco Loco.
Etter
at Coco Loco ble ødelagt i Salomonøyene ble det en kort tur
til Norge for å gi ut en bok om eventyrseilasen, og hilse på
familie og venner. Etter noen hutrende måneder med lange underbukser
var jeg på vei sydover igjen, denne gang med fly. Første stopp
ble Kiribati, og etter fire måneder der dro jeg til naboriket Tuvalu
for å hilse på Iakopo, som jeg hadde brevvekslet med siden
jeg traff han i 1985. Jeg traff Iakopo, som nå var på atollen
Nukulaelae, men jeg traff også Emma Toematagi....!
Vel, den innbarkete ungkaren fridde etter å ha kjent Emma "Siste
Vind" en uke, og det uten engang å ha gitt henne et kyss på
kinnet !!
Det ble en månedes brylluppsfest, med brudgom i gresskjørt
og blomsterkrans, og så besluttet vi at vi skulle bygge vårt
hjem på den ubebodde koralløya Motuloa, hvor vi hadde snakket
sammen for første gang. Tre kilometer over lagunen fra nærmeste
landsby, et døgns seilas med skip fra nærmeste flyplass, i
verdens fjerde minste rike. 9000 mennesker fordelt på 9 atoller
med et samlet landareal på 26 kvadratkilometer!
Hvordan vi klarte å bygge oss et hjem et sted hvor det ikke fantes
materialer å få kjøpt? 
Hvor fant vi noe å spise på en øy hvor frysedisk og
kneipbrød er ukjente begreper?
Hva gjorde vi om kveldene når det hverken fantes TV, aviser eller
ukeblader?
Det og mye mer om livet i vårt sydhavsparadis kan du lese om i boken "Paradiset Jeg Fant", klikk her.
| Klikk her for å komme tilbake til første side |